Hva er egentlig barnerett

Hva er egentlig barnerett?

Barns rettigheter skal ivaretas av rettsområdet barnerett. I forhold til barnets foreldre og samfunnet rundt barnet, skal dens behov og rettigheter opprettholdes og ivaretas. Dette rettsområdet er utrolig viktig og har en stor plass i det norske samfunnet. Lover som faller inn under barnerett er lover som regulerer:

  • Foreldreansvar
  • Farskap
  • Barnevern
  • Samværsrett
  • Barns strafferettslige stilling

I kjernen av dette rettsområdet finner man barneloven fra 1981 og barnevernsloven fra 1992. I korte trekk beskrives disse to lovene nedenfor. Har man behov for bistand som omhandler noe av disse områdene er det flere advokatfirmaer som er gode på barnerett, og kan hjelpe med det man trenger bistand til. Selv om man er usikker på om ens egen situasjon behøver juridisk bistand, kan man alltids ta en telefon for å få informasjon. Det hjelper å snakke med noen.

Barneloven

Denne loven omhandler selvfølgelig barn, men den har faktisk i tillegg også mye med foreldre å gjøre. En del av barneloven har med fastslåing av foreldrerett. Hvem skal betraktes som barnets foreldre? Lover er ikke statisk og endres gjennom tidene.

Barneloven

Barneloven gjennomgikk noen store forandringer på 90-tallet. Man fikk nye regler som omhandlet vår rett til å erverve og få informasjon om vår biologisk avstamning. En av flere årsaker til endringene i barneloven på denne tiden, var på grunn av nyutviklet teknologi. Det ble nødvendig å forandre regler rundt etablering av farskap på bakgrunn av denne teknologien. Barna fikk økte rettigheter og foreldrenes status som gift eller ugift skulle ikke ha noe med vilkårene å gjøre.

Barnevernsloven

Hovedregelen for denne loven er at tiltak som gjøres ovenfor et barn, så skal barnet være under 18 år. Det finnes unntak og dette kan man lese mer om i selve barnevernsloven.

Barnevernsloven

Hvis for eksempel et barn er under et spesielt tiltak, kan tiltaket forlenges i en gitt perioden etter barnet fyller 18 år. Barnevernet skal etter loven handle ut ifra barnets beste og da menes spesielt at tiltakene skal være de beste for akkurat det barnet. Kontinuitet er spesielt viktig for barn som havner inn under barnevernsloven.

Dette er en lov som skal sikre at ethvert barn, får til enhver tid, omsorg og beskyttelse samt den nødvendige assistanse og hjelp det har behov for. Det er alle barns rett å ha trygge oppvekstvillkår. En del av lovens mening er å sikre barns utvikling og helse. Hvis barnevernsloven fungerer slik den er ment i tillegg til at apparatet rundt fungerer, vil barna bli møtt med kjærlighet, forståelse og trygghet.

Barns rett til å medvirke

Et barn som innehar kapasitet og er i psykisk stand til å forme egne meninger og synspunkter, har også utstrakt rett til å medvirke i alt som vedrører seg selv. Alle barna har rett til å få ytret meningene sine og likeledes rett på fullgod informasjon som passer barnets alder og tilstand. Man skal i alle tilfeller vurdere hvert barn individuelt og behandle videreformidling av informasjonen til barnet på en trygg og omsorgsfull måte.

En viktig del av barnevernsloven er at barna uansett situasjon skal møtes og behandles av trygge voksne omsorgspersoner. Man bruker lang tid på å bygge opp tillit til et barn. For barn som opplever at de er i denne situasjonen, har som oftest et stort behov for stabilitet og kontinuitet i forhold til voksenpersonene de må forholde seg til.

viktig del av barnevernsloven

Skal retten til barna, som omhandler rett mengde medvirkning, er det uhyre viktig at rammene rundt barnet bygges på riktig måte. Hva slags årsaker kan ligge til grunn for at medvirkning i enkelte tilfeller ikke fungerer som det skal i praksis? Noen av disse årsakene er blant annet:

  • Et barn som flyttes ofte mellom institusjoner eller familier vil ikke oppleve oppvekstvillkårene som optimale. Ved å måtte stadig forholde seg til nye voksenpersoner vil barnet føle seg usikker og utrygg. Dette skaper vansker når man skal etablere tillit og barnet føler seg gjentatt sviktet og misforstått. Uten god kommunikasjon hvor barnet føler seg hørt og sett vil det være vanskelig for barnet å utrykke ønsker og behov. For at ethvert barn skal kunne medvirke på en positiv måte, må barnet føle nok tillit og kunne stole på voksenpersonene som formidler informasjonen. Med voksenpersoner mener man for eksempel ansatte i barnevernet, behandlere ved BUP, personal i barneboliger, lærere, omsorgspersoner som foreldre og andre som er tilknyttet barnet.

Kilder til denne artikkelen: